Fuglene flyver i flokk – når de blir mange nok
Frank Dissing – Sort Sol
”Det er ikke stær, det er ryler”, sier dansken der vi står på toppen av det dansk-tyske diket omtrent på grensen mellom de to land.
Mot en gråblek himmel ser vi striper og mønstre danne seg langt ute i havet, endre seg og forsvinne for å dukke opp igjen i nye formasjoner. ”Ryler?” sier vi spørrende, mens en strofe fra ”jeg er havren”, tar form i harddisken, ”.. og et rylefløjt gled inn deri”. Vi skjønner ingenting men dansken vet råd og tar fram en fuglebok. Et raskt blikk på vadefugl forteller at det vi ser er titusener myrsniper som forlater store mudderbanker i nasjonalparken ”Vadehavet”, som nå oversvømmes av høyvann. Formasjonene svinger seg i myke, svakt synlige kontraster. De samles for å spise seg opp og ha krefter til høsttrekket mot sør. Visuelt vart og vakkert, og lett å forstå at myrsnipa har poetisk appell.
Så også i eventyret der myrsnipa og en jeger inngår en avtale om at han ikke skal skyte hennes unger, bare de styggeste fuglene i skogen. Men når han etterpå møter myrsnipa med et knippe av nettopp hennes unger i beltet, sier hun, ”men de er jo mine barn”. ”Men de var de styggeste”, svarer han, og da sier hun, ”vet du ikke at hver synes best om sine barn.”
Brått er første bølge over, men vi skal få mer.
Det er blitt et ordtak som her og nå har en bitter bismak. For bare noen mil lenger øst går i øyeblikket Syriske flyktninger over grensen til et Danmark som ikke vil ha dem. Flyktningene vil videre til Sverige som ta dem imot. Danskene er som myrsnipa, de synes best om sine egne barn.
Vi forlater det dansk-tyske diket. Myrsnipene var en uventet ekstra bonus for denne turen der målet er fenomenet ”Sort sol”. Den sorte sola dannes av hundretusener av stær som samler seg i tette flokker i september her i Tøndermarsken, helt sør i Jylland for å spise seg opp før reisen sørover.
Kl. 18 er vi framme der stærene samles. Guiden forteller entusiastisk at de eter tre ganger sin egen vekt i løpet av dagen og gir fra seg avføring hvert 8. minutt. På dagtid konkurrerer de aggressivt om maten som er mais og korn på de enorme sønderjyske åkrene. Men mot kvelden avtar aggresjonen. De samles og sosialiserer seg med hverandre mer og mer. Det er nødvendig for kveldene og nettene må tilbringes skulder ved skulder. Størst mulig tetthet i flokken gir størst mulig trygghet og da må man tåle naboen.
Så begynner showet. En stor flokk kommer inn i en løs formasjon mot lav kveldssol. Plutselig vrir den seg som en slange og klumper seg sammen. Knatringen fra et titalls kameraer lyder som mitraljøser. ”Vandrefalk”, roper guiden ”kan dere se den?”. Det gjør vi ikke, men dynamikken i stærflokkens skiftende formasjoner er betagende lekkert.
Brått er første bølge over, men vi skal få mer. Stadig flere fugler samler seg i krattskog bak oss. Så høres et sus og vi ser opp i en tett sverm av fugl som drar seg i store svinger rett over hodene våre, ned over sjøen foran oss, lavt over åkrene på den andre siden og tilbake. Det går i runde etter runde.
Hvis første bølge kom i lekre farger og elegante svinger, er dette noe helt annet. Rått og rokka, så påtrengende intenst at det nesten skremmer der de kommer susende. Her går det fort, det er bare å glemme å få knivskarpe bilder. ”Styggvakkert”, sier min sidekvinne. Så suser stærene mot bakken som på kommando og blir borte i sivet mens vi gisper etter pusten og får ned pulsen.
”Hør nå”, sier guiden, bruker hendene og vrenger ørene framover. Vi hører lyden av stær som snakker sammen. Det minner om rennende vann eller regnvær men er likevel noe helt eget, noe svakt syngende magisk. Vi sitter sånn en stund og tar inn opplevelsen.
Så er det blitt mørkt og ubønnhørlig slutt for en helt unik naturopplevelse. Vi reiser oss og går i gåsegang mot bussen med bruset fra en halv million stær i ørene. Jeg snur meg og ser på de som kommer bak. Det er smilefjes overalt.
Tekst og foto – Bjørn Lindgren